
Postuar mė parė nga
Jorgo Telo
Nuk do veproja mire sikur ne kete situate shkrimesh ne kete faqe, te dilja perkunder dialogut Eduard - Serafim, ku kendshem eshte rifutur dhe LAKRORI. me ngjason si nje tryeze trekendeshe (TRIGON), ku shpalosen bindje, opinione, pikepamje, refleksione qe se toku, permbajne perbrenda te verteta te pamohueshme, qe duhen ditur, por qe nuk shohim askund ndonje tendence apo fryme revanshi, ashtu sic del edhe te poema "DILOIADA", ku nuk spikat asgjekund fryma e hakmarrjes, nje vecori kjo teper njerezore qe e gjejme te pinjollet e deres se Dilenjve e pothuaj te te gjithe te persekutuarit e te perndjekurit, pra tek gjithe aradha e disidenteve shqiptare.
Duke u nisur nga sa u shpreha me lart, nuk tentova te hapja ndonje teme tjeter, sic kemi hapur shpesh, mbasi do prishja pune ne kuvendin e celur.
Jepini zoterinj, boll i kini mbajtur perbrenda dertet pikellimtare. Duke pare perpara, do kthyer here - here koka prapa, se s'dihet c'te vjen dhe e peson, sic e pesova une me 1 mars te ketij viti, kur nuk e ndjeva makinen qe me vinte nga prapa, duke me rrezuar pertoke gati ne preherin e vdekjes. E pse? sepse besova, te se shofere pas meje do ishin te vemendshem si dhe ne faktin se perpara e kisha rrugen te celur. Dhe thone pastaj, qe , boll i hodhem syte mbrapa...!
Ndoshta hodha nje krahasim banal, por une mbeshtetem shume ne konstatimet e detajet jetesore dhe dua s'dua i shfrytezoj ato aty ku me lypsen. Merrini si te deshironi. Boll qe nuk hapa teme te re, se atehere hajde te degjoje kokoshkat e SERAFIMIT, TE CILIT I SHPREH PERGEZIMET E MIA PER MENDIMET E HEDHURA KETU.
JORZAGORITI
Krijoni Kontakt