dy poezi te nje 16-vjecareje:
mekatari!
rane perseri kambanat
perseri ka vdekur nje njeri
u nisa pra si gjithmone per ne kishe
me canten e zeze, me shallin e zi.
u ula ne stolat e drunjte
u luta per jeten e mbaruar
mbylla syte dhe u luta me shpirt
u luta me duar te bashkuara.
i ndoqa njerzit deri ne varreza
spash lot te derdheshin ate dite te zymte
mekatar, ai qe paska vdekur, mendova
dhe nga dhimbja shtrengova syte
u fut dhe arkivoli ne token e ftohte
mekatari e la perfundimisht kete bote.
lexova emrin mbi kryqin e zi
dhe ndjeva nje dhimbje ne zemer
mu drodhen gjunjte, me lotuan syte
se e njihja kete emer.
u shkeput shpirti prej trupit tim
emri mbi kryq ishte emri im.
vdekja ska fjale!
vdekja me endet ne sy
dhe une degjoj fishkellimin e saj
shoh shpirtra te vdekur qe qeshin me ironi
per jeten qe do le pas, qaj
shoh ferrin qe hap deren me perzemersi
shoh fenerin tim te shuhet ngadale
ne jete nuk do kthehem dot perseri
vdekja......ska fjale
duke marre parasysh moshen e njome dhe faktin se ka nje permbledhje te tere me poezi qe bazohen mbi kete teme, cfare mund te thuhet per gjendjen e saj shpirterore???
Krijoni Kontakt