Eshte koha ta braktisesh strehen dimerore xhambazet ta kane shpallur cmimin e lekures
Nga nje tufe thinjash te fal cdo vit qe kalon dhe nje frike me pak te mbetet ne zemer.
Kthehu ne fshat, sepse bota nje fshat I madh eshte ende
Laji syte ne lumin ku narcizet jane mbytur ka shekuj
Thyeji gishterinjte e kembes ne guret qe s’jane gure
Por nioba qe dritherojne per ata qe s’kthehen
Gjakosi lleret, kercinjte ne arat e sapokorrura prej engjejve te bukur te vdekjes
Puthi ne floket e palare vocerraket qe kane rene te flene, mahnitu me qytetet e bardha qe ndertojne ne enderrr
Dhe shtrihu ne fund te qash e te shplodhesh nen hijen e lisit te shkrumbuar, por mos I kerko kuroren
As syte t’ia shohesh, eshte teper vone, zemra ime, mesohu me te vetmen muzike, kengen e rrufeve