Doja te puthja ate pemen e vetmuar
qe ndodhet ne krahun tjeter te rruges
kur dola nga shtepia sot ne mengjes.
Ishte mbushur me lule, ose te pakten,
sot e vura re per here te pare une.
Nga madheshtia e diellit te djeshem
kishte ngelur vetem nje kujtim i nxire resh.
Kercej e perplasem, vervitem e vertitem.
Ngul kembet fort ne dysheme dhe
hedh duart lart gjithe gjeste dirigjentesh.
Sperdridhem e rrotullohem,
nga sforcimi pirdhem, dhitem.
Shtrengoj nofullat, shfryj, hungerij, leh e uleras.
Jam rrebeshi qe fryn lumin.
Qendrova nje cope here nen strehen
e nje porte te vjeter, qe te shihja kalimtaret
para se te kthehesha ne shtepi sot ne dreke.
Shiu nuk po kursente as send, as rob.
Shplante mekatet e qytetit deri atje ku
ujrat e zeza mbreteronin te harruara ne vetmi.
Me erdhi keq per pemen, dukej e lagur.
Shtrihem bute ne token e njome dhe
mbeshtes koken qe edhe ajo te laget.
Loz me henen e me yjet.
Shtriqem e renkoj kenaqshem ne qetesi.
I lodhur mbyll syte dhe degjoj eren.
Gogesij e krruaj *****.
Jam nata qe sjell mengjesin.
Krijoni Kontakt