'Ai qe nuk posedon gje per vete, nuk ka se c'te jape'- mbi kete ndertim te kesaj fjale kujtojme se lutja ndaj te vdekurve, gureve, drunjeve, bimeve, diellit, henes, profeteve, shpresa dhe frika nga demi jane pune pa rezultat, pa jete.
Njeriu qendron prane nje varri te nje evlijai duke i kerkuar pasuri apo femije, gje qe kete vetem Allahu e ben. Eshte gati e pamundur qe te mos kete qytet e te mos gjesh ne to dogma, bestytni nga me te ndryshmet te cilat burojne nga njerez te padijshem per akiden, per besimin.
Nje pasqyrim ne vargje:
"Kur permbyset natyra e paster dhe shtohet pakujdesia,
atehere gjerat e mira i duken te keqia.
Akideja e tij shnderrohet ne nje gur qe e madheron
dhe nje peme qe e adhuron.
Besimi i tij lidhet me nje diell qe rrezaton
dhe me nje hene qe naten ndricon.
Ose me nje det qe me dallge te frikeson,
ose me nje zjarr qe shkendija leshon.
Ose me nje kafshe qe te kafshon,
ose me nje njeri qe vend te larte gezon,
ose cdo krijese qe vlera posedon,
si: engjejt, profetet, veliu qe gje s'degjon.
Me keta lidh zemren e cila per ta s'jeton,
me rrjet merimange qe pothuajse s'ekziston."
Thote Zoti: 'Shembulli i atyre te cilet moren mbrojtesa (zota, idhuj) vec Allahut, eshte si shembulli i merimanges qe thur shtepi. Ah sikur ta dinin se shtepia e merimanges eshte me e dobeta shtepi!' Ankebut, 41
Krijoni Kontakt