......................................Pjesa e Pare.............................................. .
Përtej xhamave te dhomes se vogel nje reze Dielli depërtonte. Disa cicerima zogjsh qe degjoheshin ishin te mjaftueshme per te kuptuar se Pranvera kishte ardhur. Por Beni nuk donte t'i'a dinte. Ishte teper i lodhur per te dalur jashte ne fund te fundit dita po mbaronte, dhe disa minuta dhe do u erësonte. Diten e neserme duhet te shkonte perseri ne pune, punonte ne nje fabrike xhamash ne nje fshat ne Itali, diku afer Firences. Puna ishte teper e rende dhe e rrezikshme por Beni ishte teper i kenaqur sepse puna e bente te harronte ato qe kishte lene mbrapa ne atdheun e tij, per te cilin nuk dinte se cfare te mendonte. I lodhur sic ishte, hoqi xhaketen, qe tani i dukej me e rende se kurre, zgidhi kepucet, veshi pandoflat, vajti te cezma dhe i hodhi dy shuplaka uj fytyres. Pastaj filloi te fshij fytyren e tij me peshqirin dhe nje ze i'u degjua, "vrases, je nje vrases..!". La peshqirin mbi varëse, hyri ne dhomen e gjumit dhe ra mbi krevat si nje thes me rër. Ishte teper i lodhur, donte te flinte por nje brengë e pengonte. Per ore te tëra përpëlitej mbi krevat, sikur donte te c'lirohej nga dicka, por ishte e kotë. Nuk hiqte dot nga mendja e tij ate dite.
Ishte data 16 Tetor 1985, nje dite e zakonshme kur femijet duhet te shkonin ne shkolle.
-- Beni... Beni zgjohu, se duhet te shkosh ne shkolle.
-- Me lër dhe pak o ma se nuk u ngopa me gjum fare.
-- Do cohesh me te mira ti apo si e ke hallin?
Ashtu i pergjumur u cua "zhdruka-zhdruka" vajti ne banjo, lahu syte dhe me furcen, qe perdorte bashke me te ëmën, filloi te gryej kutine e kolinozit. Ishin familje e varfer, por pastertore dhe e ndershme. Ne kuzhine mamaja po pergatiste nje fet buke, mbi te cilen hodhi pak vaj, njecik kripe dhe ca therrime diathi qe kishin mbetur nga blerja e fundit e diathit, javen e shkuar se per kete jave e kishte shitur tollonin per 25 lek te Kozeta, gruaja qe banonte perballe dhe e kishte burrin oficer.
-- Mere kete, haje rruges se sot nuk kam lek te te jap!
Duheshin edhe dy jave qe e ëma te merte rrogen, por leket ishin pak dhe nuk i dilnin. Megjithate kur kishte lek i jepte nga nje pesëlekëshe te birit qe te blente ndonje kurabie si femijet e tjere. Beni vet ishte mesuar dhe nuk kerkonte lek.
Luljeta, mamaja e Benit, i futi vegjet e cantes nga te dy krahet e puthi ne te dy faqet, hapi deren dhe e pershendeti birin e saj.
-- Mirupafshim!
Por Beni nuk po bente perpara. U kthye nga e ëma dhe i tha...
-- Mami... sot pash babin ne ëndër.
-- Sa here i kemi bere keto muhabete, ik tani se u bere vone per ne shkolle.
Beni fliste shpesh me te emen e tij per babain qe e kishte humbur para 4 vjetesh. Mamaja i kishte thene Benit se i ati kishte vdekur aksidentalisht tek po shkonte te vllai i tij ne Fushkruje. Por vogelushi e kishte pare me te vertet babain ate dite ne ender, duke i thene, "bir mua nuk me vrau makina, me vrau atdheu, kij kujdes..!". Per kete Beni donte te pyeste te emen e vet se nuk kuptonte asgje, ishte ende i vogel. Shkonte ne klasen e katert ne shkollen fillore "28 Nentori", ne nje lagje jashte Tiranes, ne Kombinat.
Krijoni Kontakt