Kam kohe qe nuk flas dot, kam kohe qe nuk mendoj.
Fjalet tani me kercejne nga te gjitha skutat e erreta te mendjes, e ashtu te kamufluara me 101 kuptime me nxjerrin gjuhen, e perqeshin pafuqine time per ti roberuar ne paragrafe. Ato me sillen verdalle me duart ne xhepa dhe me hedhin veshtrime perbuzese.
Me nervozon kjo heshtje, pjelle e mungeses sime per tu habitur, pjelle e verberise sime. Qe te flasesh duhet qe ti shohesh fjalet, duhet te habitesh me to. Ato te tera kane format, madhesite, ngjyrat, aromat e tyre. Une i prek, u marr ere, iu mat mire dimensionet dhe pasi i perzgjeth me kujdes i vendos ne rradhe prane njera tjetres duke materializuar keshtu piramiden qe ka kohe qe me del ne enderr. Ato te pabindura kercejne nga rreshtata, me peshtyjne ne fytyre, me godasin me shkelem muret e syve, squllen e rrjedhin ne kuptime te reja.
Sme ngelet gje tjeter vec ti permbledh per fyti e ti perplas fort pas toke me tere forcen e urrejtjes sime, tu cjerr fytyren, e tu injektoj ne damare jarge terbimi, ti ********* e ti mbars me faren e kuptimeve qe une dua. Tani ato te mbarsura me faren time me aviten si bushtra besnike, kuisin e ulerijne mendimet e mia, e bashke me tingujt sjellin tek une imazhe drite. Me to shoh boten, dhe veten, ashtu sic dua, me to vras verberin time, e ndes deshiren per tu habitur perseri, ashtu si dashnori i vjeter ka deshire te nuhas rrezen e veshit te besnikes se tij. Ato sjellin ne jete faren time, e regetijne nen zinxhirat e roberise, derisa rifitojne lirine e tyre, e une deshiren per te gjuajtur kuptime te reja.
Ne pyllin e shpirtit tim ka kampe fjalesh rrebele, e une sundimtari i gjuhes vras habine me gjueti fjalesh.
Mos vdeksha i verber, mos vdeksha i heshtur.
Krijoni Kontakt