Nje zotni na kish nje papagall,
« Zotni me vrave, me vrave Zotni »
i kish mesuar vetem keto fjale,
Gje tjeter papagalli nuk di.
Nje dite papagalli iku nga kafazi
dhe nga te gjitha te mirat qe kish zotnia,
Po, iku, la embelsirat
Me e embel nga keto ish liria.
Iku dhe ne pyll fluturoi,
Nga gezimi nuk pa se nga shkoi
Kaloi dite te tera i dehur nga liria
Por, sa keq ! Nuk qenka e perjetshme lumturia.
Per papagallin jeta e lumtur mbaroi
Erdhi dita. Nje gjahtar nga pylli kaloi.
Gryka e tmershme e ēiftes i shkelqente tek dora,
Per papagallin e shkrete erdhi ora.
Qelloi !
Shpendin e bukur per toke e rrezoi,
Tek shpendi me hap te vendosur u afrua,
Diēka njerezore degjoi.
U befasua.
Zotni me vrave ! Me vrave Zotni.
Degjoi i ēuditur ai.
Atehere me nje perkulje te thelle gjer ne toke
I tha « me falni zotni, ju morra per zog ! »
A+,
Krijoni Kontakt