PERENDIMI

Ti ke humbur!
Une ndiej jeten qe hekuros ndjenjat e mia
I palos,
i rendit,
njera pas tjetres, qe te mos i vesh me kurre!
Ti s’je me!
Une kujtohem qe i ndjek pa dashur
Buzeqeshjet e diellit!
Henen e perdredhur ne shtatin tend!
Sa keq!
Sa keq qe po te njoh vetem tani,
kur muzgu i heshtjes me peshperit turpe ne vesh,
qesh e degjoj krisjen e pasqyres sime,
s’ kam me kohe te shoh te njejtat maska perballe!
Punoj pa pushim kopshtin e harreses,
Dua nje varr per ty me koken nga perendimi!
Sa keq!
Kam dashur gjithmone te vdes me ikjen e diellit!

PLAKU I BORES

Perkedhel kujtimet e mia!
Ajri qe tretet ne endrra shtegtimesh,
Qielli qe me mbush me blu shpirtin
Zemra qe perkulet e nuk sheh t’i kalojne siper
Dallendyshe malli!



Marr per dore veten time femije,
te shkoj te ulem afer nje oxhaku perrallash,
prane shtegut ku numerohen thinjat e zbehta,
i qeshur, i lehte, me hijet qe me perqafojne per fare,
mua, qe s’i njoha dot!



Shtepiza e vegjelise sime!
Tashme mbaj mbi vete skeletin e njeriu te larget,
Ka vdekur per fare femija qe isha une!


Jashte, plaku i debores tretet brenda hijes!